Regi: James Fargo
Med: Richard Harris, Richard Roundtree, Joan Collins, Denholm Elliot, Ray Milland
Genre: Drama, thriller
Regissert av James Fargo så tidelig som i 1979, forblir A Game For Vultures en av de mest presise gjenfortellingene av den andre Chimurenga, det langvarige slaget i Rhodesia. Og for de uvitne som ikke vet var Rhodesia en britisk kolonistat i sør-afrika perioden 1964-1979, over et landeområde som i dag heter Zimbabwe. Spekket av gerilja, demonstranter og europeiske soldater, var kolonien i stadig søvnløse opprør, en blodig borgerkrig av et maktspill. Stae som de var, prøvde britene febrilsk å kontrollere staten, da flere og flere afrikanske land fikk sin uavhengighet på midten av 50-tallet. Resultatet er naturligvis ingen hyggelig historie.
Vi følger to hovedpersoner i en tidslinje, splittet mellom svært lange sekvenser, rotete, men samtidig utfyllende. Den ene er David Swansey (spilt av en 50 år gammel, heftig sminket Richard Harris), en britisk vareimportør bosatt i Rhodesia sentrum, der han lever herrens glade dager med sin vakre, angitte kone Nicole. En dag oppsøker en av kolonilederne, William Brettle, Swansey i en mørk låve der han tilbyr importøren en heftig sum penger mot en stor smuglehandel. 50 ulovelig tyske helikoptre, til bruk mot terroristene - geriljaen, i kampen som britene ser ut til å tape. Dette er en uetisk handling, Brettle og de andre mer enn gjerne vil holde hemmelig for resten av verden. Dessverre kommer et par snushaner, innleid av rivaliserende politikere, mer og mer på sporet av denne handelen - til slutt nok til å true med å anke en nyhetssak mot Swansey og co, med fysiske beviser i form av opptak og fotografier. Dermed må smuglehandelen stå på vent inntil videre og hjernene må knekke en plan for å gjennomføre den.
I andre deler av filmen fokuseres det på den britisk-afrikanske terrorristlederen Gideon Marunga (selveste Shaft, Richard Roundtree!), som kjemper mot statsmakten i håp om å føre landet inn i uavhengighet, gjerne om han så personlig må sørge for å få det gjennomført. Sammen med sin brutale partner Sixpence leder han et opptog av afrikanske barn gjennom landet for å samle hele bunten og trene dem opp til kamp, en sekvens som fremstår både klumsete og unødvendig, siden den ikke får noen større betydning for resten av plottet. Det er også en sidehistorie der Marunga møter sin tidligere elskerinne, scener som alt i alt bare er til for å få klokka på veggen til å tikke, totalt irrelevante for resten av historien - spesielt til å være så lange som de er. Det samme kan sies om hele midtdelen der begge parter reiser til London for å gjøre forhandlinger med britiske forretningsmenn. Det er stusselig hvordan dette ganske så presise dokudramaet kunne ha blitt en av 70-tallets mer anerkjente krigsfilmer, men sårt mister fokuset på holdningen og strukturen. A Game for Vultures floppet på kinofronten og hos kritikerne, grunnet disse forviklingene og jernfaktumet at terrorristene ble ansett som heltene på sølvskjermen, noe som var uhørt så tidlig etter at britene hadde trukket seg ut av Rhodesia.
Men når det er sakt, så har denne filmen sjokkert og imponert meg, for det lages ikke slike filmer lenger og ennå sjeldnere kommer man over dem i det hele tatt. Richard Harris ser syk og utslitt ut under flere av scenene sine, kanskje fordi A Game for Vultures var hans første film i etterkant av rehabiliterningen grunnet år med alkoholmisbruk. Dette forsøker Fargo å skjule ved å nesten sminke ned mannen i hvitt pudder, noe som av en eller annen grunn kler ham riktig godt, selv om han ser ut som en tøydukke. Harris spiller likevel aldeles strålende som den manipulerende Swansey, og man kan ikke annet enn å sette pris på Roundtrees prestasjoner heller. To ledere i usynelig basketak med hverandre.
En anbefaling for die-hard filmfans og terningkast 4, dessverre på grunn av alt dette tidligere nevnte rotet som klusser til handlingen i tykt og tynt. Hadde det ikke vært for det hadde tallet ytterligere reist seg i været!
